Små mirakler i naturen, som på bildet over fra søndag, gir en påminnelse om kontinuitet og mening for meg. Påsken startet på en særdeles trist måte - vår kjære, lille (og av og til modige, som matfar sa) tibetanske spaniel på 10,5 år ble alvorlig syk og måtte avlives den 16. april. Den gjenlevende tibben på 3,5 år prøver å venne seg til den nye tilværelsen - og det gjør vi også. For min del var det deilig å komme opp på fjellet med nydelig vær, frisk luft og masse strikketid og avslapning. Tre generasjoner under samme tak byr på både adspredelse, moro og en god følelse av tilhørighet. Mange gode minner og triste følelser fikk komme og gå, og det gjorde godt. Vi har omtalt hundene våre som typen "lav inne-hund", i motsetning til lavinehund, fordi de jo har veldig korte bein og trives godt inne. Likevel har vi hatt mange fine langturer, inkludert toppturer, med også den eldste her oppe. Hun var forsiktig, men utholdende, sta og ikke minst vennlig og godlynt og alltid like glad for å se oss og være sammen med oss. Jeg tror alle som har hatt et kjæledyr kan kjenne seg igjen i behovet for å takke for alle fine stunder, gode minner og trofast vennskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar